Bokmålsordboka
brukken, brukket
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| brukken | brukket | brukne | brukne |
| brukket | |||
Opphav
av brekke (2Betydning og bruk
som har fått brist, eller som har gått av
Eksempel
- slippe fra fallet med en brukken ankel